LNM
Painting on canvas is, in essence, textile & pigment stretched over a frame. For this exhibition, Kristen Keegan has reconstructed the painting, allowing the stretcher to become a sculptural element, with the painted textiles hanging loosely within. The paintings have no front or back, so they can be mounted to be viewed from both sides, either as sculptural works standing on the floor, mounted so that they emerge from the wall, or hung flat like a standard painting.
The textiles are thin cotton fabric painted with dye in vertical fields of colour, which occasionally creep into each other– or she creates sharp encounters between the colours.
Keegan expresses a certain ambivalence towards image creation– she does not want images with a narrative, a beginning or an end. They should continue into the indefinite, or begin elsewhere. What she wants to describe in her paintings is what comes before perception, before color and form are organized in our minds and assigned names and places. Before distance and depth are learned.
Within the square frames, they are bound and thus given a beginning and an end. Yet the loose mounting, where the works are only held in place at the upper edge of the picture frame, allows the textiles room to play, so that movements in the room, or a gust of wind from an opening door, can cause them to wave in and out of the frames.
/
Maleri på lerret er i sin essens et tekstil med farge spent over en ramme. Til denne utstillingen har Kristen Keegan rekonstruert maleriet, og lar blindrammen bli et skulpturelt element, med de malte tekstilene hengende løst inne i rammen. Tekstilmaleriene har ingen forside og bakside, de kan dermed monteres for å kunne sees fra begge sider, enten som skulpturelle installasjoner stående på gulvet, monteres slik at de kommer ut fra veggen og begge sider kan sees, eller henges flatt på veggen som et klassisk maleri.
Tekstilene er tynt bomullsstoff gjennomfarget med tekstilfarge, med vertikale fargefelt, som tidvis kryper inn i hverandre, eller hun skaper skarpe møter mellom fargene.
Keegan utrykker en viss ambivalens til billedskapning, hun ønsker ikke bilder med et narrativ, en begynnelse eller en slutt. De kunne fortsatt i det uendelige, eller begynne et helt annet sted. Det hun ønsker å beskrive i maleriene er det som kommer før persepsjonen, før farge og form organiseres i tankene våre og får tildelt navn og steder. Før avstand og dybde er lært.
Med de kvadratiske rammene blir de avgrenset og allikevel gitt en begynnelse og slutt. Men den løse monteringen i rammene, der de kun holdes på plass i øvre kant av billedrammen, vil derimot gi tekstilene spillerom, slik at bevegelser i rommet, eller et vindpust fra en dør som åpner, kan få dem til å bølge seg ut av rammene.